Klarte ikke å komme meg ut av sengen idag. Ble bare svimmel og kvalm av å tenke på alle menneskene på skolen, så det var uaktuelt. Prøvde å gjøre litt lekser, men jeg klarte ikke det heller gitt. Jeg bare sov. Nå prøver jeg å lakke neglene mine til Pikatchu, og de blir søte. Selv om jeg er amatør de luxe, så ble jeg litt stolt over hvor søte de ble. Kan legge ut resultatet en annen gang, da jeg har øvd litt mer. Burde gjøre litt lekser, men shit au. I morgen er det OD dag, men siden jeg regnes som ikke klar til å gå ut å skaffe meg en jobb, så la vi flere møter til imorgen. Så da skal jeg istede sitte ovenfor mennesker jeg ikke kjenner å legge ut om livet.
Det var forresten ikke bare det at jeg ble svimmel som gjorde at jeg ikke kunne gå ut idag. Jeg fant ut at jeg ikke var så veldig flink til å holde genserermet nede, så jeg må la såret gro litt til først. Ble nesten oppdaget igår, og jeg orker ikke bortforklare. Vil ikke lyve mer. Så holder det veldig for meg selv. Det er nesten borte nå, så satser på at det er helt borte til imorgen. Men hovedgrunnen var svimmel og kvalm altså. Er fortsatt utrolig kvalm. Har vært det i hvertfall 2 uker i strekk nå, og jeg synes det er maks irriterende. Hodet dunker og blir svart annenhvert minutt også, så jeg føler det er tryggest bak lukkede dører.
Hei!
SvarSlettHåper du får det bedre snart<3 sender masse gode tanker og hjerter til deg<3<3<3<3<3 Gud er ALLTID med deg, og som de sier; det finnes alltid et lys i tunnelen!
Forresten, dette diktet er fantastisk fint, og ikke minst sant! Det Herren sier i diktet må du ta til deg.
FOTSPOR I SANDEN
En natt drømte jeg at jeg gikk sammen med Herren på en strand.
Mens vi gikk der, kom mange bilder fra livet mitt til syne som lysglimt på himmelen over oss.
I hvert av bildene så jeg avtrykk av føtter i sanden.
I bildene av de gode stundene kunne jeg tydelig se avtrykket av to par føtter som gikk ved siden av hverandre.
Men i de vanskelige stundene, da jeg hadde det vondt og var redd, eller var fylt av sorg og mismot, var det bare ett par fotavtrykk i bildet.
Dette forstod jeg ikke, så jeg sa til Herren: Du lovte meg, Herre, at hvis jeg fulgte deg, ville du alltid gå sammen med meg. Men da livet mitt var aller vanskeligst, var det bare ett par fotspor å se. Hvorfor var du ikke hos meg da jeg trengte deg aller mest?
Herren svarte: Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og ville aldri forlate deg. De gangene det bare var ett par fotspor i sanden, det var da jeg bar deg i armene mine.