Hiding away

Klarte ikke å komme meg ut av sengen idag. Ble bare svimmel og kvalm av å tenke på alle menneskene på skolen, så det var uaktuelt. Prøvde å gjøre litt lekser, men jeg klarte ikke det heller gitt. Jeg bare sov. Nå prøver jeg å lakke neglene mine til Pikatchu, og de blir søte. Selv om jeg er amatør de luxe, så ble jeg litt stolt over hvor søte de ble. Kan legge ut resultatet en annen gang, da jeg har øvd litt mer. Burde gjøre litt lekser, men shit au. I morgen er det OD dag, men siden jeg regnes som ikke klar til å gå ut å skaffe meg en jobb, så la vi flere møter til imorgen. Så da skal jeg istede sitte ovenfor mennesker jeg ikke kjenner å legge ut om livet.

Det var forresten ikke bare det at jeg ble svimmel som gjorde at jeg ikke kunne gå ut idag. Jeg fant ut at jeg ikke var så veldig flink til å holde genserermet nede, så jeg må la såret gro litt til først. Ble nesten oppdaget igår, og jeg orker ikke bortforklare. Vil ikke lyve mer. Så holder det veldig for meg selv. Det er nesten borte nå, så satser på at det er helt borte til imorgen. Men hovedgrunnen var svimmel og kvalm altså. Er fortsatt utrolig kvalm. Har vært det i hvertfall 2 uker i strekk nå, og jeg synes det er maks irriterende. Hodet dunker og blir svart annenhvert minutt også, så jeg føler det er tryggest bak lukkede dører.

Hva er meg?

Livet er weird. Jeg takker og bukker dypt for min egen hjerne som tydeligvis vet hvordan den skal klare seg selv om resten av kroppen trekker seg. Jeg klarer ikke lese til prøver, orker ikke gjøre lekser. Jeg prøver, men det stopper liksom opp. Jeg bare enten sovner, eller begynner å gråte. For så å sovne. Men uansett så ser det ut til at min flinke lille hjerne har nok informasjon, for den har gitt meg toppkarakterer på de fleste prøvene. Sånne ting gjør jo deler av livet litt enklere.

Jeg var hos rådgiver idag. Han ville diskutere fremtidsplaner med meg. Jeg begynte å le. Hvordan kan de forlange at jeg skal teke to år fremover i tid, når jeg senest for 21 timer siden lurte på om jeg fortsatt ville være her om to dager? Jeg later som om alt er fint. At jeg gleder meg til utenlandsstudiene. Jeg gjør det også, på en måte. Gleder meg til å slippe unna alle menneskene jeg omgir meg med, gleder meg til å ikke se de skuffede ansiktene deres hver gang jeg har bevist at jeg ikke klarte det jeg prøvde på. Gleder meg til å sitte på et sted langt, langt borte uten en sjel som vet. Jeg gleder meg til å være den jeg vil være, uten dømmende blikk, og ikke trenge å være den Adriadne, den jenta som alle må passe på.

Man blir liksom fanget. Fanget inni seg selv. Vennene dine er vant med og dermed forventer at du er slik og slik. Bekjente mener du skal være sånn og sånn. Lærere forlanger at du gjør ditt og datt, så lenge det er et slik inntrykk de har av deg. Hvorfor skal det være så utrolig vanskelig å bryte ut av den boblen? Å vise alle at "Nei, vet dere hva. Det der var visst ikke helt meg alikevel, la meg nå vise dere en ny side. Den jeg tror er den riktige". Men det går liksom ikke. Jeg får det i det minste ikke til. Hvorfor får vi det ikke til? Er vi virkelig redde for hva vennene våre kommer til å si hvis det viser seg at vi har holdt noe inne, noe vi ikke egentlig visste vi holdt inne engang.
Hvor mange har ikke en eller annen gang tenkt: "Hvis de bare ikke hadde kjent meg før, hvis jeg kunne bli kjent med de igjen på nytt uten at de visste noe som helst om meg, så kunne jeg vist de. Da kunne jeg prøvd å være den jeg tror jeg er, Være meg!" Jeg tenker ihvertfall dette ganske ofte. Kanskje fordi jeg regelrett er feig, eller kanskje fordi det samfunnet jeg lever i har vist meg at det ikke er lov å plutselig bryte med det vante, og prøve å se om noe annet kanskje er mer meg.
Hvordan kan man vite om hva som er meg i en alder av 17 år? Ihvertfall når disse 17 årene kun har vært fylt opp av meningsløst skvip, som ikke har gjort mye for å teste muligheter og finn dæ sjæl søking?

Nå skal jeg dytte i meg et oreokakestykke, og overse skyldfølelsen og den snikende kvalmen. Kanskje kakespising faktisk er en liten del av meg? Også skal jeg sove. Soving er desidert en del av meg!

Drukner i mitt eget hode

Jeg skulle ha feiret bursdagen min idag. Men jeg klarer ikke. Venninne mine begynte å få alt til å dreie seg om dem, når det passet litt bedre for de, og at de ville dra ut så mye før, enda de egentlig visste at jeg sitter på sykeshuset med kusinen min og ikke kan komme hjem før. Men de forstår ikke. Jeg gidder ikke prøve å få de til å forstå noe engang. De tror jeg driver å åpner meg til de, men de vet ikke at jeg bare sier noe for å si noe. De kommer ikke til å tro meg uansett hvis jeg forteller hva som egentlig skjer oppe i hodet mitt. Jeg vet, for jeg har jo ikke alltid vært sånn. Jeg vet hvordan det er å være "normal". Men det er jeg ikke nå, og jeg klarer ikke komme meg tilbake.
Fikk brev i går. Jeg har fått plass hos BUP, og begynner med samtaler med de allerede nesteuke. Jeg tror fortsatt ikke én time med samtale pr uke kommer til å hjelpe. Jeg vil heller legges inn og få litt mer radikal hjelp, men det synes de ikke jeg trenger. Vi får se da om de ombestemmer seg, eller om jeg må vise de at jeg trenger det.

Fuck my fucking life so fucking much!

Todays To Do:

DoA innlevering  - Sånn ja, here we go. Keep uppp the good work! 
Filmanalyse
Se Filmen
Fargetekst
Fargekollage
Matteprøve-pugging
Historieprøve-pugging

Alt skal egentlig være ferdig til imorgen, men jeg velger å få en utsettelse tenker jeg. Bare fordi jeg kan.

I wish the characters were real people I could be friends with

Serier i mitt hjerte <3 Så ferdig sesong 2 av Skins i går kveld, og jeg gråt lenge. De bytter jo ut castet etter hver 2. sesong, så nå vil jeg ikke lenger se Cassie, Tony, Yal, Chris (snufs, snufs) eller noen av de andre mer. Sesong 3 bygger visst videre på Effie, men jeg vet ikke helt hva jeg synes om henne.
Cassie var min favorittperson i hele serien. Gud, som jeg elsket den rollefiguren!

She's thin, she's blonde, she says "wow" alot

Uansett, nå legger jeg meg å ser noen episoder av Anna Anka søker assistent. Jeg elsker seriøst nett-tv.

Things I am good at

Dette er nok den beste beskrivelsen av meg som finnes. 

Sover, og sover litt til

Dager har svusjet forbi. Jeg har enda ikke fått hjelp. Foreberedelsestimene jeg har nå, gjør absolutt nada. Jeg har knekt sammen to ganger på skolen siden sist. Jeg hatet at andre så meg gråter, når tårene ikke var av glede. Nå bryr jeg meg ikke lenger. Har nok med å prøve å stenge de vonde følelsene ute. Jeg har gått på skolen hver dag. Jeg har fått utsettelse på en hel masse prøver og innleveringer, så jeg får et helvete nå de siste dagene av ferien. I dag har faktisk vært en ganske bra dag. Lillesøster ville ha meg med ned på senteret, og jeg ville ikke si nei enda en gang siden jeg følte meg så bra. Det ble værre etterhvert som det kom flere mennesker rundt omkring. Heldigvis støtte jeg ikke på noen jeg kjente, men etter bare en liten stund måtte jeg bare hjem. Bort fra bråket, og hjem.
Idag er det tirsdag. Høstferie. Jeg la meg med en gang jeg kom hjem fra skolen på fredag. På lørdag sto jeg opp en gang for å spise. På søndag sto jeg opp en liten tur for å spise. På mandag sto jeg opp for å spise og vente på at ei venninne skulle hente noen kakebokser.
Jeg har fått 1 melding siden fredag. "Hei, har du noen kakebokser igjen?".