torsdag 29. september 2011

Fine bøker. Fine sko.

Idag klarte jeg rett og slett ikke å komme meg ut av sengen. Brukte store deler av natten på å gråte. Hvis du lurer på hva jeg gråter over, så må jeg ærlig talt si at jeg lurer på det samme. En god ting skjedde jo igår, bøkene mine kom! De eneste gangene jeg kan si at jeg virkelig føler meg litt glad, er da jeg blir eier av fine bøker. Hvis jeg vokser opp og får meg eget hus eller en leilighet, skal den være dekorert av bøker og sko. Fine bøker og fine sko. Så nå har jeg sovet helt til nå, mamma har laget froskost til meg, og jeg vil bare legge meg igjen. Jeg vil lese en av disse nydelige bøkene, men jeg orker ikke. Orker ingenting. Det forundrer meg at jeg faktisk sitter her å skriver. For jeg orker egentlig ikke det heller.
Igår var jeg hos helsesøster igjen. Jeg skulle egentlig til vurderingssamtale hos BUP, men hun hadde allerede snakket med ei derfira, og de hadde vurdert meg som haste-sak. Jeg trengte altså ikke en vurderingtime. Og jeg skal få psykolog timene mine så fort som mulig, istede for de 6-8mnd det tar hvis du går igjennom vurderinger og vanlig prosedyre. De hadde vel også allerede gitt meg en diagnose, noe som er skummelt. Men også godt. Det å igjen få en bekreftelse på at det virkelig er noe som er galt, er godt. Venninne mine prøver å støtte meg så mye de kan. Jeg orker ikke å være med de. Jeg bare sover. Sover og gråter.

tirsdag 27. september 2011

Et lite helvete

Et lite helvete brøt ut igår. Venninnen min ringte kontaktlæreren min av alle, og kontaktlæreren min ringte foreldrene mine. Samtaler og handinger som førte vil jeg ikke gå lenger inn på. Jeg kan ikke annet enn å være forbanna, skuffet og følt så utrolig tråkket på. Samtidig merker jeg at jeg ikke bryr meg. En sånn virkelighetsfjern følelse. Jeg opplever det ofte om dagen. Så idag ville både en faglærer og kontaktlæreren ha et "møte" med meg. Noe som iforsåvidt var greit da jeg ikke egentlig sa noe, og slapp store deler av skolen. Har også fått utsettelse på noen innleveringer fordi de mente jeg trengte mer tid til andre ting. Helt ok for meg!

mandag 26. september 2011

Da kommer det til å bli bra

Så, dagen igår gikk ikke så bra alikevel. På kvelden kom tankene, og den stikkende vonde følelsen igjen. Den følelsen er så velkjent, så god, så trygg, så fæl og så  vond. Alt på en gang. Følelsen av å være på helt feil sted, med helt feil mennesker. At ingen her noengang kommer til å forså, hverken hva som er viktig for meg, eller meg i det hele tatt.Huset vårt føltes klaustrofobisk, og jeg måtte finne en utvei, fort. Først stoppen jeg foran brettet vi oppbevarer alle knivene på. Jeg skulle til å velge en, men smerten ble for overveldene. Jeg sank sammen i en klump på gulvet, og lå der en god stund. "Nå er det faen ikke mer igjen å leve for" var tankene som svirret rundt og rundt i hodet mitt. Det ble endel gråte-risting, litt i ørska, før jeg tok frem mobilen og sendte en melding til ei venninne som vet litt, for å spørre om hun var hjemme. Elsk på venninner som har egen hybel. Jeg pakket en ekstra t-shorte til dagen etter, og tok beina fatt en gang etter midnatt. Jeg ville sove, hun ville snakke. Hun snakket, jeg halvsov. Hun ville ha meg innlagt noe sted, fordi hun brydde seg om meg, sa hun. Hadde jeg brydd meg om noen, tror jeg ikke jeg ville lagt de inn på mentalsykehus. Jeg har jo time meg psykolog på onsdag, og da kommer det til å bli bra.

søndag 25. september 2011

Savn. Glede. Savn.

Idag har vært en fin dag hittil. Rundt 7 sto jeg opp for å rekke å kaste i meg noe mat før jeg ble hentet. Jeg har nemlig hatt jobben som hestepasser idag. Jeg tror ikke jeg har innsett før nå hvor mye jeg savner stallen.. Uansett, nå ligger jeg i senga og har akuratt våknet etter et par timers søvn. Egentlig burde jeg ha sett den filmen jeg har jugd på meg at jeg har sett, for jeg vet jeg kommer til å få spørsmål om den på tirsdag. Burde også ha gjort alle leksene jeg skulle ha gjort forige uke. Men nå skal jeg ligge her litt lenger å se på fine bilder av de vakre firbente.

Horses makes the world a lot more beautiful

lørdag 24. september 2011

Det er noe galt!

Jeg er på riktig vei om dagen. Jeg har oppsøkt hjelp, og jeg har snart min første time hos psykolog. Jeg startet med å oppsøke helsesøster (eller, noen av venninnene mine oppsøkte helsesøster), jeg hadde time der i forrige uke, og ble henvist rett videre innover i systemet. At hun på bare 40 minutter klarer å stille mulig(e) diagnose(r) er for meg kjempeskummelt, samtidig som jeg er lettet! Det efaktisk noe galt, og jeg skal få hjelp til at ting skal bli bedre. Jeg prøver også å finne meg nye ting å se fremover imot. Jeg skjønner selv at å trenge å tenke sucidale tanker for å klare å roe meg ned når jeg er nervøs/sint/lei meg ikke er det beste. Men tanken er så vant, at jeg ikke klarer å vende den på 1-2-3. Det er ikke det at jeg er suicidal, for det er jeg ikke. Jeg har derimot et behov for å tenke i de baner når jeg ikke er helt på topp. 
Det er selvfølgelig ikke bare det som er problemet, men jeg tror jeg trenger litt tid for å kare å få det ned svart på hvitt. 
----------
Dette er siste posten jeg kopierer over fra blogg.no. Nå begynner jeg å blogge her på blogspot!

It's all just a dream

Hva vi ser er kun en illusjon. En drøm. Livet er og blir det du skaper det til!

Til å starte med

Dagen idag har vært fin. Ikke grått noe og tanken om at jeg heller vil være død kom bare opp 1 gang idag. Så jeg må legge meg med et smil nå, og håpe på at vonde tanker ikke finner vegen til denne fine glade kvelden. Det blir isåfall en kveld/natt uten tårer på veldig lenge. Jeg vet ikke hva som er galt med meg, og jeg har ikke lyst til å finne det ut heller. Fordi jeg er redd det kan være værre enn jeg tror. Men værst av alt vil det være om det viser seg at det ikke er noe galt. At det vil se ut som om jeg sier det jeg sier pga oppmerksomhet. Jeg har såvidt begynnt å fortelle noen av mine aller nærmeste om at jeg ikke har det så veldig bra inni meg, men egentlig har jeg ikke fortalt de toppen av isflellet engang. Jeg er redd! Redd for å miste de. Jeg har ikke hatt de i livet mitt så altfor lenge, og nå er de de eneste jeg har! Jeg er redd for at hvis jeg forteller de mer, så tror de også at det er oppmerksomhet jeg er ute etter. Men oppmerksomhet kan jeg skaffe meg på andre måter. Jeg kunne aldri ha funnet på å utnytte noe slikt som dette.

Det værste er at de blir lei seg. De blir lei seg på grunn av at jeg ikke har det så bra. Og det er værre enn at jeg ikke har det så bra. For egentlig har jeg jo det bra, det er bare inni meg ting revner hele tiden. De har større problemer enn meg alle sammen, også har jeg gått til de for å klage. Jeg blir kvalm da jeg tenker på det nå. Kvalm og sint. Det er nesten utrolig hvor egoistisk det går ann å være. Jeg skal skjerpe meg. 
Jeg har så mange: Jeg skulle ønske.. Ting som aldri kommer til å skje. Nå begynner tankene å svirre igjen.

Blogg

Jeg trenger et sted å uttrykke meg. Et sted jeg kan få la fingrene løpe over tastaturet og skrive ned følelser. Sorg, gleder, hendelser.. Det er så mange tomrom, det er så mange ting som har lagt igjen arr. Jeg skal ikke vinkle dette til å bli en syteblogg. Jeg vil ha en blogg som kan hjelpe meg på veien videre. Det er sikkert 1000 andre som har det slik som jeg, som bare trenger litt tid og litt tilretteleggelse for at alt skal bli bra igjen. Det er så mye som fyller hodet om dagen, jeg må skrive!
Jeg blogget en liten stund på blogg.no, før jeg fant ut at jeg likte blogspot.com bedre. Håper jeg vil bli fulgt videre her, og at bloggingen tar seg opp, nå som bloggplatformen har hevet seg et hakk.
-Adriadne