torsdag 1. desember 2011

Kort oppsummering

Hva skjedde på lørdagens fest:

Hva skjedde ikke: 



Det er vel ikke stort mer å si. Bortsett fra at jeg har særdeles dårlig kommunikasjonsevne, og er mer sosialt hemmet enn det som burde være lovlig.

søndag 27. november 2011

Fest

Skrev dette igår, men internett ville ikke fungere.

Idag skal jeg på fest. Jeg skal på fest. Jeg går jo aldri på fest, men siden det idag er bursdagsfest for den personen jeg per idag anser som min beste venn, så klart jeg stiller opp. Jeg har faktisk også skaffet sprit. Det er jo egentlig en selvfølge når man skal på fest, men med det faktum at jeg bare har rørt sprit 2 ganger på hele året, så er det litt big deal. Jeg tåler minimalt med sprit uansett, så skjønner ikke hvorfor jeg gidder. Svimmel og kvalm er jeg hele tiden - hver dag, så det er også egentlig en annen grunn til at jeg ikke drikker. Hvorfor prøve å bli noe man allerede er liksom?

Ser faktisk ut til at det blir min egen pappa som skal hente meg idag, en annen grunn til ikke å drikke. Og det kommer mennesker jeg ikke liker. En tredje grunn til å ikke drikke. Det var det som gikk værst sistgang jeg drakk, jeg skjelte ut den ene personen etter den andre, og fortalte de hvorfor jeg ikke likte de/det de gjorde. En bra ting i og for seg å få ut meningene, men når disse grunnene er helt idiotiske og helt fantastissk urelevante, så er det ikke like kult å møte de lenger.
Jeg får også for meg i fylla at det er en god idé å informere alle om at "hallo, jeg har en depresjon, jeg vil bare dø, ingen bryr seg en dritt om meg, og jeg har det faktisk helt jævlig". Og det er heller ikke så kult. Så ønsk meg lykke til da mennesker, så skal jeg gå på fest nå og late som om jeg vet hvordan man skal være sosial.

tirsdag 22. november 2011

Cupcakes, eller noe lignende..

Jeg fant en artikkel, slik får du perfekte cupcakes, og fulgte oppskriften til punkt og prikke. Med unntak av at vi ikke hadde hvetemel, så jeg brukte sammalt hvete.

Ser dette ut som perfekte cupcakes???

Jeg skylder på det sammalte melet. Jeg mener, cupcakes, de skal jo være små og søte. Disse er jo større en vanlige muffins.. Dette var faktisk middagen min idag. Har spist to og er kvalmere enn kvalmest.

Idag var jeg hos BUP igjen. Jeg er så sliten, og disse hyppige psykologtimene gir meg bare en giga-hodepine. Idag snakket vi litt til og fra innleggelse, og jeg fikk vite endel viktige fakta om dette. Jeg mener dette kan være et mulig alternativ etterhvert, og pyskologen min er visst enig.
Idag har jeg faktisk trent litt svømming. Utrolig godt, selv om klorvannet gir meg en intens kløe i mange timer etterpå.

lørdag 19. november 2011

The only way is up, when it all falls down

Nå har jeg tidenes crush på James Morrison. Som halve resten av Norge, noe som er veldig forståelig. Når jeg har vært innom forskellige James Morrison videoer på youtube, er det fullt med spamkommentarer "Search Isak Idol Norge" Og jeg bare "whuut?" Så nå har jeg søkt opp Isak Idol Norge. Gutten kan synge jo! Nei, jeg har ikke sett på idol siden Kjartan Salvesen vant. Han var min store kjærlighet da jeg var 10. Men jeg foretrekker fortsatt James♥♥♥

Crushet mitt kommer rett og slett fra at jeg hørte reklame for den nye plata hans, og tenkte "HVOR HAR JEG HØRT DEN STEMMEN FØR??" Spotify♥ Jepp, Broken Strings. Nå spiller både The Awakening og Undiscovered finefine sanger på iPoden min dagen lang.



This Boy - James Morrison

torsdag 17. november 2011

Når det ringer på døra...

Når det ringer på døra og jeg ikke vet hvem det er, får jeg en følelse av panikk som brer seg gjennom hele kroppen. Det er helteit, det vet jeg, men alikevel skjer det hver eneste gang. Er det flere i huset får jeg de til å lukke opp, er jeg alene er det en annen sak. Venter jeg ikke besøk så lukker jeg ikke opp. Så enkelt er det.

Det ringte akkurat på døren nå og jeg siger bare lengere ned i stolen, er livredd for at noen skal se meg. Noe som er umulig da jeg er i stua. Viser det seg senere at det var noen jeg kjente, så sier jeg bare at jeg ikke hørte det, og at jeg nok sov. Haha.

mandag 14. november 2011


Til tross for den dårlige samvittigheten min for at jeg glemte matteleksene mine på skolen før ferien, og at jeg ikke har gjort noenting på framlegget mitt, har jeg en ganske fin kveld. Jeg er som alltid megastresset fordi døgnet har for få timer, og kontoen min har for lite penger, men jeg ser noen lyspunkt.

♥ Jeg skal begynne å trene igjen. (Og lage treningsinnlegg til bloggen)
♥ Jeg skal spise mer veganer-ish. (Innlegg her også)
♥ Jeg skal begynne å skrive dagbok/journal (Til min fremtidige forfatterkarriere? Neida. Joda)
♥ Jeg skal lese litt i en bok hver eneste dag! (Fordi jeg blir litt glad når jeg leser)
♥ Imorgen får jeg mitt stipend (Selv om lånekassen gir meg under halvparten av det jeg fikk i fjor, så alle pengene går med til treningsmedlemskap og betakaroten)
♥ Det er muligens satt inn julepenger på kontoen min.
♥ Jeg skal kjøpe varmruller om det finnes på senteret vårt, så de passer et studentbudsjett.
♥ Jeg skal kjøpe en vegan kokebok så lenge det ikke koster en hel masse penger jeg ikke har.

Jeg gruer meg masse til dette kommer til å møte meg utenfor døren. Brr!

Vegan?

Glad for at skolen ikke begynner før imorgen. Bare 4 dager med et lite helvete, og ikke 5 som det vanligvis er. Dagen idag har gått med til å sove. Eller jeg har tenkt ut at jeg skal bli delvis veganer. Delvis vil si at jeg får ha minimum en dag i uken hvor jeg spiser det jeg vil, kjøtt, fisk, melk ++. Ellers tror jeg ikke jeg vil komme til å klare å gjennomføre en slik diett. Kan lage et annet innlegg om hvorfor og slikt.

Nå må jeg prøve å få gjort unna de leksene som skal leveres imorgen.

torsdag 10. november 2011

Litt alene, litt av alt

Nå bor jeg alene. Nesten. Jeg bor annenhver uke alene. Jeg er ihvertfall veldig alene hele døgnet, med unntak av de timene jeg må være på skolen.
Jeg går hos BUP, og har tatt flere slike "tester" for å finne ut av hvor jeg står. Tydeligvis er jeg på Alvorlig på både depresjon og angst. Jeg begynte faktisk å le de gav meg resultatene, og spurte om jeg hadde gjort noe feil. Depresjonen kunne jeg forstå, men angst? Jeg ante ikke at jeg hadde et snev av angst engang, men nå som vi har gått igjennom kjennetegn og jeg har lært meg mer om det så kan jeg kanskje være enig. Jeg liker ikke store menneskemengder. Jeg har fått blackout og plutselige anfall av at kroppen min bare sier "slipp alt du holder i,  og løp!" når det er store menneskemengder, men jeg trodde faktisk det var ganske normalt. Jeg skjelver hele tiden, de eneste gangene jeg ikke skjelver er når jeg er helt-helt alene, eller med noen jeg stoler 110% på. Men nå stoler jeg ikke på noen, ikke sånn helt og fult.

Mamma og pappa vet at jeg går i behandling, og de prøver å presse meg til å si ting. Det fungerer ikke. Folk prøvde å presse meg til å si ting i hele fjor, men jeg klarte det ikke. Jeg ville, men klarte ikke. Først når folk begynte å gi faen, klarte jeg å si hva som var greia. Ikke til alle såklart, men til den nærmeste venninnen jeg hadde, og til helsesøster.


Igår klarte jeg å presse meg selv til treningssenteret, sikkert 3 måneder siden sist. Jeg hadde et øyeblikk jeg følte meg opplagt, så jeg ringte Avancia og satte meg opp på zumba, noe jeg angret på resten av dagen. Jeg er bare så sliten hele tiden.
Nå er klokka 19.57, og jeg skal legge meg for å se noen episoder av min seneste obsession, Pretty Little Liars.

tirsdag 1. november 2011

Oisann

Haha, i dag fant jeg ut at mitt blogginnlegg Hva er meg? er publisert på blogit.no, og jeg faktisk har fått noen nye lesere. Nå fikk jeg litt lyst til å oppdatere på alt det nye som har skjedd i det siste. Skriver i kveld, eller i morgen. Lover! Nå er jeg litt sånn

-Unnskyld for null bilder i dette innlegget.

tirsdag 25. oktober 2011

Hiding away

Klarte ikke å komme meg ut av sengen idag. Ble bare svimmel og kvalm av å tenke på alle menneskene på skolen, så det var uaktuelt. Prøvde å gjøre litt lekser, men jeg klarte ikke det heller gitt. Jeg bare sov. Nå prøver jeg å lakke neglene mine til Pikatchu, og de blir søte. Selv om jeg er amatør de luxe, så ble jeg litt stolt over hvor søte de ble. Kan legge ut resultatet en annen gang, da jeg har øvd litt mer. Burde gjøre litt lekser, men shit au. I morgen er det OD dag, men siden jeg regnes som ikke klar til å gå ut å skaffe meg en jobb, så la vi flere møter til imorgen. Så da skal jeg istede sitte ovenfor mennesker jeg ikke kjenner å legge ut om livet.

Det var forresten ikke bare det at jeg ble svimmel som gjorde at jeg ikke kunne gå ut idag. Jeg fant ut at jeg ikke var så veldig flink til å holde genserermet nede, så jeg må la såret gro litt til først. Ble nesten oppdaget igår, og jeg orker ikke bortforklare. Vil ikke lyve mer. Så holder det veldig for meg selv. Det er nesten borte nå, så satser på at det er helt borte til imorgen. Men hovedgrunnen var svimmel og kvalm altså. Er fortsatt utrolig kvalm. Har vært det i hvertfall 2 uker i strekk nå, og jeg synes det er maks irriterende. Hodet dunker og blir svart annenhvert minutt også, så jeg føler det er tryggest bak lukkede dører.

mandag 24. oktober 2011

Hva er meg?

Livet er weird. Jeg takker og bukker dypt for min egen hjerne som tydeligvis vet hvordan den skal klare seg selv om resten av kroppen trekker seg. Jeg klarer ikke lese til prøver, orker ikke gjøre lekser. Jeg prøver, men det stopper liksom opp. Jeg bare enten sovner, eller begynner å gråte. For så å sovne. Men uansett så ser det ut til at min flinke lille hjerne har nok informasjon, for den har gitt meg toppkarakterer på de fleste prøvene. Sånne ting gjør jo deler av livet litt enklere.

Jeg var hos rådgiver idag. Han ville diskutere fremtidsplaner med meg. Jeg begynte å le. Hvordan kan de forlange at jeg skal teke to år fremover i tid, når jeg senest for 21 timer siden lurte på om jeg fortsatt ville være her om to dager? Jeg later som om alt er fint. At jeg gleder meg til utenlandsstudiene. Jeg gjør det også, på en måte. Gleder meg til å slippe unna alle menneskene jeg omgir meg med, gleder meg til å ikke se de skuffede ansiktene deres hver gang jeg har bevist at jeg ikke klarte det jeg prøvde på. Gleder meg til å sitte på et sted langt, langt borte uten en sjel som vet. Jeg gleder meg til å være den jeg vil være, uten dømmende blikk, og ikke trenge å være den Adriadne, den jenta som alle må passe på.

Man blir liksom fanget. Fanget inni seg selv. Vennene dine er vant med og dermed forventer at du er slik og slik. Bekjente mener du skal være sånn og sånn. Lærere forlanger at du gjør ditt og datt, så lenge det er et slik inntrykk de har av deg. Hvorfor skal det være så utrolig vanskelig å bryte ut av den boblen? Å vise alle at "Nei, vet dere hva. Det der var visst ikke helt meg alikevel, la meg nå vise dere en ny side. Den jeg tror er den riktige". Men det går liksom ikke. Jeg får det i det minste ikke til. Hvorfor får vi det ikke til? Er vi virkelig redde for hva vennene våre kommer til å si hvis det viser seg at vi har holdt noe inne, noe vi ikke egentlig visste vi holdt inne engang.
Hvor mange har ikke en eller annen gang tenkt: "Hvis de bare ikke hadde kjent meg før, hvis jeg kunne bli kjent med de igjen på nytt uten at de visste noe som helst om meg, så kunne jeg vist de. Da kunne jeg prøvd å være den jeg tror jeg er, Være meg!" Jeg tenker ihvertfall dette ganske ofte. Kanskje fordi jeg regelrett er feig, eller kanskje fordi det samfunnet jeg lever i har vist meg at det ikke er lov å plutselig bryte med det vante, og prøve å se om noe annet kanskje er mer meg.
Hvordan kan man vite om hva som er meg i en alder av 17 år? Ihvertfall når disse 17 årene kun har vært fylt opp av meningsløst skvip, som ikke har gjort mye for å teste muligheter og finn dæ sjæl søking?

Nå skal jeg dytte i meg et oreokakestykke, og overse skyldfølelsen og den snikende kvalmen. Kanskje kakespising faktisk er en liten del av meg? Også skal jeg sove. Soving er desidert en del av meg!

søndag 23. oktober 2011

Drukner i mitt eget hode

Jeg skulle ha feiret bursdagen min idag. Men jeg klarer ikke. Venninne mine begynte å få alt til å dreie seg om dem, når det passet litt bedre for de, og at de ville dra ut så mye før, enda de egentlig visste at jeg sitter på sykeshuset med kusinen min og ikke kan komme hjem før. Men de forstår ikke. Jeg gidder ikke prøve å få de til å forstå noe engang. De tror jeg driver å åpner meg til de, men de vet ikke at jeg bare sier noe for å si noe. De kommer ikke til å tro meg uansett hvis jeg forteller hva som egentlig skjer oppe i hodet mitt. Jeg vet, for jeg har jo ikke alltid vært sånn. Jeg vet hvordan det er å være "normal". Men det er jeg ikke nå, og jeg klarer ikke komme meg tilbake.
Fikk brev i går. Jeg har fått plass hos BUP, og begynner med samtaler med de allerede nesteuke. Jeg tror fortsatt ikke én time med samtale pr uke kommer til å hjelpe. Jeg vil heller legges inn og få litt mer radikal hjelp, men det synes de ikke jeg trenger. Vi får se da om de ombestemmer seg, eller om jeg må vise de at jeg trenger det.

mandag 17. oktober 2011

søndag 16. oktober 2011

Todays To Do:

DoA innlevering  - Sånn ja, here we go. Keep uppp the good work! 
Filmanalyse
Se Filmen
Fargetekst
Fargekollage
Matteprøve-pugging
Historieprøve-pugging



Alt skal egentlig være ferdig til imorgen, men jeg velger å få en utsettelse tenker jeg. Bare fordi jeg kan.

onsdag 12. oktober 2011

I wish the characters were real people I could be friends with

Serier i mitt hjerte <3 Så ferdig sesong 2 av Skins i går kveld, og jeg gråt lenge. De bytter jo ut castet etter hver 2. sesong, så nå vil jeg ikke lenger se Cassie, Tony, Yal, Chris (snufs, snufs) eller noen av de andre mer. Sesong 3 bygger visst videre på Effie, men jeg vet ikke helt hva jeg synes om henne.
Cassie var min favorittperson i hele serien. Gud, som jeg elsket den rollefiguren!
She's thin, she's blonde, she says "wow" alot

Uansett, nå legger jeg meg å ser noen episoder av Anna Anka søker assistent. Jeg elsker seriøst nett-tv.

Things I am good at

Dette er nok den beste beskrivelsen av meg som finnes. 

tirsdag 11. oktober 2011

Sover, og sover litt til

Dager har svusjet forbi. Jeg har enda ikke fått hjelp. Foreberedelsestimene jeg har nå, gjør absolutt nada. Jeg har knekt sammen to ganger på skolen siden sist. Jeg hatet at andre så meg gråter, når tårene ikke var av glede. Nå bryr jeg meg ikke lenger. Har nok med å prøve å stenge de vonde følelsene ute. Jeg har gått på skolen hver dag. Jeg har fått utsettelse på en hel masse prøver og innleveringer, så jeg får et helvete nå de siste dagene av ferien. I dag har faktisk vært en ganske bra dag. Lillesøster ville ha meg med ned på senteret, og jeg ville ikke si nei enda en gang siden jeg følte meg så bra. Det ble værre etterhvert som det kom flere mennesker rundt omkring. Heldigvis støtte jeg ikke på noen jeg kjente, men etter bare en liten stund måtte jeg bare hjem. Bort fra bråket, og hjem.
Idag er det tirsdag. Høstferie. Jeg la meg med en gang jeg kom hjem fra skolen på fredag. På lørdag sto jeg opp en gang for å spise. På søndag sto jeg opp en liten tur for å spise. På mandag sto jeg opp for å spise og vente på at ei venninne skulle hente noen kakebokser.
Jeg har fått 1 melding siden fredag. "Hei, har du noen kakebokser igjen?".

torsdag 29. september 2011

Fine bøker. Fine sko.

Idag klarte jeg rett og slett ikke å komme meg ut av sengen. Brukte store deler av natten på å gråte. Hvis du lurer på hva jeg gråter over, så må jeg ærlig talt si at jeg lurer på det samme. En god ting skjedde jo igår, bøkene mine kom! De eneste gangene jeg kan si at jeg virkelig føler meg litt glad, er da jeg blir eier av fine bøker. Hvis jeg vokser opp og får meg eget hus eller en leilighet, skal den være dekorert av bøker og sko. Fine bøker og fine sko. Så nå har jeg sovet helt til nå, mamma har laget froskost til meg, og jeg vil bare legge meg igjen. Jeg vil lese en av disse nydelige bøkene, men jeg orker ikke. Orker ingenting. Det forundrer meg at jeg faktisk sitter her å skriver. For jeg orker egentlig ikke det heller.
Igår var jeg hos helsesøster igjen. Jeg skulle egentlig til vurderingssamtale hos BUP, men hun hadde allerede snakket med ei derfira, og de hadde vurdert meg som haste-sak. Jeg trengte altså ikke en vurderingtime. Og jeg skal få psykolog timene mine så fort som mulig, istede for de 6-8mnd det tar hvis du går igjennom vurderinger og vanlig prosedyre. De hadde vel også allerede gitt meg en diagnose, noe som er skummelt. Men også godt. Det å igjen få en bekreftelse på at det virkelig er noe som er galt, er godt. Venninne mine prøver å støtte meg så mye de kan. Jeg orker ikke å være med de. Jeg bare sover. Sover og gråter.

tirsdag 27. september 2011

Et lite helvete

Et lite helvete brøt ut igår. Venninnen min ringte kontaktlæreren min av alle, og kontaktlæreren min ringte foreldrene mine. Samtaler og handinger som førte vil jeg ikke gå lenger inn på. Jeg kan ikke annet enn å være forbanna, skuffet og følt så utrolig tråkket på. Samtidig merker jeg at jeg ikke bryr meg. En sånn virkelighetsfjern følelse. Jeg opplever det ofte om dagen. Så idag ville både en faglærer og kontaktlæreren ha et "møte" med meg. Noe som iforsåvidt var greit da jeg ikke egentlig sa noe, og slapp store deler av skolen. Har også fått utsettelse på noen innleveringer fordi de mente jeg trengte mer tid til andre ting. Helt ok for meg!

mandag 26. september 2011

Da kommer det til å bli bra

Så, dagen igår gikk ikke så bra alikevel. På kvelden kom tankene, og den stikkende vonde følelsen igjen. Den følelsen er så velkjent, så god, så trygg, så fæl og så  vond. Alt på en gang. Følelsen av å være på helt feil sted, med helt feil mennesker. At ingen her noengang kommer til å forså, hverken hva som er viktig for meg, eller meg i det hele tatt.Huset vårt føltes klaustrofobisk, og jeg måtte finne en utvei, fort. Først stoppen jeg foran brettet vi oppbevarer alle knivene på. Jeg skulle til å velge en, men smerten ble for overveldene. Jeg sank sammen i en klump på gulvet, og lå der en god stund. "Nå er det faen ikke mer igjen å leve for" var tankene som svirret rundt og rundt i hodet mitt. Det ble endel gråte-risting, litt i ørska, før jeg tok frem mobilen og sendte en melding til ei venninne som vet litt, for å spørre om hun var hjemme. Elsk på venninner som har egen hybel. Jeg pakket en ekstra t-shorte til dagen etter, og tok beina fatt en gang etter midnatt. Jeg ville sove, hun ville snakke. Hun snakket, jeg halvsov. Hun ville ha meg innlagt noe sted, fordi hun brydde seg om meg, sa hun. Hadde jeg brydd meg om noen, tror jeg ikke jeg ville lagt de inn på mentalsykehus. Jeg har jo time meg psykolog på onsdag, og da kommer det til å bli bra.

søndag 25. september 2011

Savn. Glede. Savn.

Idag har vært en fin dag hittil. Rundt 7 sto jeg opp for å rekke å kaste i meg noe mat før jeg ble hentet. Jeg har nemlig hatt jobben som hestepasser idag. Jeg tror ikke jeg har innsett før nå hvor mye jeg savner stallen.. Uansett, nå ligger jeg i senga og har akuratt våknet etter et par timers søvn. Egentlig burde jeg ha sett den filmen jeg har jugd på meg at jeg har sett, for jeg vet jeg kommer til å få spørsmål om den på tirsdag. Burde også ha gjort alle leksene jeg skulle ha gjort forige uke. Men nå skal jeg ligge her litt lenger å se på fine bilder av de vakre firbente.

Horses makes the world a lot more beautiful

lørdag 24. september 2011

Det er noe galt!

Jeg er på riktig vei om dagen. Jeg har oppsøkt hjelp, og jeg har snart min første time hos psykolog. Jeg startet med å oppsøke helsesøster (eller, noen av venninnene mine oppsøkte helsesøster), jeg hadde time der i forrige uke, og ble henvist rett videre innover i systemet. At hun på bare 40 minutter klarer å stille mulig(e) diagnose(r) er for meg kjempeskummelt, samtidig som jeg er lettet! Det efaktisk noe galt, og jeg skal få hjelp til at ting skal bli bedre. Jeg prøver også å finne meg nye ting å se fremover imot. Jeg skjønner selv at å trenge å tenke sucidale tanker for å klare å roe meg ned når jeg er nervøs/sint/lei meg ikke er det beste. Men tanken er så vant, at jeg ikke klarer å vende den på 1-2-3. Det er ikke det at jeg er suicidal, for det er jeg ikke. Jeg har derimot et behov for å tenke i de baner når jeg ikke er helt på topp. 
Det er selvfølgelig ikke bare det som er problemet, men jeg tror jeg trenger litt tid for å kare å få det ned svart på hvitt. 
----------
Dette er siste posten jeg kopierer over fra blogg.no. Nå begynner jeg å blogge her på blogspot!

It's all just a dream

Hva vi ser er kun en illusjon. En drøm. Livet er og blir det du skaper det til!

Til å starte med

Dagen idag har vært fin. Ikke grått noe og tanken om at jeg heller vil være død kom bare opp 1 gang idag. Så jeg må legge meg med et smil nå, og håpe på at vonde tanker ikke finner vegen til denne fine glade kvelden. Det blir isåfall en kveld/natt uten tårer på veldig lenge. Jeg vet ikke hva som er galt med meg, og jeg har ikke lyst til å finne det ut heller. Fordi jeg er redd det kan være værre enn jeg tror. Men værst av alt vil det være om det viser seg at det ikke er noe galt. At det vil se ut som om jeg sier det jeg sier pga oppmerksomhet. Jeg har såvidt begynnt å fortelle noen av mine aller nærmeste om at jeg ikke har det så veldig bra inni meg, men egentlig har jeg ikke fortalt de toppen av isflellet engang. Jeg er redd! Redd for å miste de. Jeg har ikke hatt de i livet mitt så altfor lenge, og nå er de de eneste jeg har! Jeg er redd for at hvis jeg forteller de mer, så tror de også at det er oppmerksomhet jeg er ute etter. Men oppmerksomhet kan jeg skaffe meg på andre måter. Jeg kunne aldri ha funnet på å utnytte noe slikt som dette.

Det værste er at de blir lei seg. De blir lei seg på grunn av at jeg ikke har det så bra. Og det er værre enn at jeg ikke har det så bra. For egentlig har jeg jo det bra, det er bare inni meg ting revner hele tiden. De har større problemer enn meg alle sammen, også har jeg gått til de for å klage. Jeg blir kvalm da jeg tenker på det nå. Kvalm og sint. Det er nesten utrolig hvor egoistisk det går ann å være. Jeg skal skjerpe meg. 
Jeg har så mange: Jeg skulle ønske.. Ting som aldri kommer til å skje. Nå begynner tankene å svirre igjen.

Blogg

Jeg trenger et sted å uttrykke meg. Et sted jeg kan få la fingrene løpe over tastaturet og skrive ned følelser. Sorg, gleder, hendelser.. Det er så mange tomrom, det er så mange ting som har lagt igjen arr. Jeg skal ikke vinkle dette til å bli en syteblogg. Jeg vil ha en blogg som kan hjelpe meg på veien videre. Det er sikkert 1000 andre som har det slik som jeg, som bare trenger litt tid og litt tilretteleggelse for at alt skal bli bra igjen. Det er så mye som fyller hodet om dagen, jeg må skrive!
Jeg blogget en liten stund på blogg.no, før jeg fant ut at jeg likte blogspot.com bedre. Håper jeg vil bli fulgt videre her, og at bloggingen tar seg opp, nå som bloggplatformen har hevet seg et hakk.
-Adriadne