torsdag 1. desember 2011
Kort oppsummering
søndag 27. november 2011
Fest
Idag skal jeg på fest. Jeg skal på fest. Jeg går jo aldri på fest, men siden det idag er bursdagsfest for den personen jeg per idag anser som min beste venn, så klart jeg stiller opp. Jeg har faktisk også skaffet sprit. Det er jo egentlig en selvfølge når man skal på fest, men med det faktum at jeg bare har rørt sprit 2 ganger på hele året, så er det litt big deal. Jeg tåler minimalt med sprit uansett, så skjønner ikke hvorfor jeg gidder. Svimmel og kvalm er jeg hele tiden - hver dag, så det er også egentlig en annen grunn til at jeg ikke drikker. Hvorfor prøve å bli noe man allerede er liksom?
Ser faktisk ut til at det blir min egen pappa som skal hente meg idag, en annen grunn til ikke å drikke. Og det kommer mennesker jeg ikke liker. En tredje grunn til å ikke drikke. Det var det som gikk værst sistgang jeg drakk, jeg skjelte ut den ene personen etter den andre, og fortalte de hvorfor jeg ikke likte de/det de gjorde. En bra ting i og for seg å få ut meningene, men når disse grunnene er helt idiotiske og helt fantastissk urelevante, så er det ikke like kult å møte de lenger.
Jeg får også for meg i fylla at det er en god idé å informere alle om at "hallo, jeg har en depresjon, jeg vil bare dø, ingen bryr seg en dritt om meg, og jeg har det faktisk helt jævlig". Og det er heller ikke så kult. Så ønsk meg lykke til da mennesker, så skal jeg gå på fest nå og late som om jeg vet hvordan man skal være sosial.
tirsdag 22. november 2011
Cupcakes, eller noe lignende..
Ser dette ut som perfekte cupcakes???
Jeg skylder på det sammalte melet. Jeg mener, cupcakes, de skal jo være små og søte. Disse er jo større en vanlige muffins.. Dette var faktisk middagen min idag. Har spist to og er kvalmere enn kvalmest.
Idag var jeg hos BUP igjen. Jeg er så sliten, og disse hyppige psykologtimene gir meg bare en giga-hodepine. Idag snakket vi litt til og fra innleggelse, og jeg fikk vite endel viktige fakta om dette. Jeg mener dette kan være et mulig alternativ etterhvert, og pyskologen min er visst enig.
Idag har jeg faktisk trent litt svømming. Utrolig godt, selv om klorvannet gir meg en intens kløe i mange timer etterpå.
lørdag 19. november 2011
The only way is up, when it all falls down
Crushet mitt kommer rett og slett fra at jeg hørte reklame for den nye plata hans, og tenkte "HVOR HAR JEG HØRT DEN STEMMEN FØR??" Spotify♥ Jepp, Broken Strings. Nå spiller både The Awakening og Undiscovered finefine sanger på iPoden min dagen lang.
This Boy - James Morrison
torsdag 17. november 2011
Når det ringer på døra...
Det ringte akkurat på døren nå og jeg siger bare lengere ned i stolen, er livredd for at noen skal se meg. Noe som er umulig da jeg er i stua. Viser det seg senere at det var noen jeg kjente, så sier jeg bare at jeg ikke hørte det, og at jeg nok sov. Haha.
mandag 14. november 2011
Til tross for den dårlige samvittigheten min for at jeg glemte matteleksene mine på skolen før ferien, og at jeg ikke har gjort noenting på framlegget mitt, har jeg en ganske fin kveld. Jeg er som alltid megastresset fordi døgnet har for få timer, og kontoen min har for lite penger, men jeg ser noen lyspunkt.
Vegan?
torsdag 10. november 2011
Litt alene, litt av alt
Jeg går hos BUP, og har tatt flere slike "tester" for å finne ut av hvor jeg står. Tydeligvis er jeg på Alvorlig på både depresjon og angst. Jeg begynte faktisk å le de gav meg resultatene, og spurte om jeg hadde gjort noe feil. Depresjonen kunne jeg forstå, men angst? Jeg ante ikke at jeg hadde et snev av angst engang, men nå som vi har gått igjennom kjennetegn og jeg har lært meg mer om det så kan jeg kanskje være enig. Jeg liker ikke store menneskemengder. Jeg har fått blackout og plutselige anfall av at kroppen min bare sier "slipp alt du holder i, og løp!" når det er store menneskemengder, men jeg trodde faktisk det var ganske normalt. Jeg skjelver hele tiden, de eneste gangene jeg ikke skjelver er når jeg er helt-helt alene, eller med noen jeg stoler 110% på. Men nå stoler jeg ikke på noen, ikke sånn helt og fult.
Mamma og pappa vet at jeg går i behandling, og de prøver å presse meg til å si ting. Det fungerer ikke. Folk prøvde å presse meg til å si ting i hele fjor, men jeg klarte det ikke. Jeg ville, men klarte ikke. Først når folk begynte å gi faen, klarte jeg å si hva som var greia. Ikke til alle såklart, men til den nærmeste venninnen jeg hadde, og til helsesøster.
Igår klarte jeg å presse meg selv til treningssenteret, sikkert 3 måneder siden sist. Jeg hadde et øyeblikk jeg følte meg opplagt, så jeg ringte Avancia og satte meg opp på zumba, noe jeg angret på resten av dagen. Jeg er bare så sliten hele tiden.
Nå er klokka 19.57, og jeg skal legge meg for å se noen episoder av min seneste obsession, Pretty Little Liars.
tirsdag 1. november 2011
Oisann
-Unnskyld for null bilder i dette innlegget.
tirsdag 25. oktober 2011
Hiding away
Det var forresten ikke bare det at jeg ble svimmel som gjorde at jeg ikke kunne gå ut idag. Jeg fant ut at jeg ikke var så veldig flink til å holde genserermet nede, så jeg må la såret gro litt til først. Ble nesten oppdaget igår, og jeg orker ikke bortforklare. Vil ikke lyve mer. Så holder det veldig for meg selv. Det er nesten borte nå, så satser på at det er helt borte til imorgen. Men hovedgrunnen var svimmel og kvalm altså. Er fortsatt utrolig kvalm. Har vært det i hvertfall 2 uker i strekk nå, og jeg synes det er maks irriterende. Hodet dunker og blir svart annenhvert minutt også, så jeg føler det er tryggest bak lukkede dører.
mandag 24. oktober 2011
Hva er meg?
Jeg var hos rådgiver idag. Han ville diskutere fremtidsplaner med meg. Jeg begynte å le. Hvordan kan de forlange at jeg skal teke to år fremover i tid, når jeg senest for 21 timer siden lurte på om jeg fortsatt ville være her om to dager? Jeg later som om alt er fint. At jeg gleder meg til utenlandsstudiene. Jeg gjør det også, på en måte. Gleder meg til å slippe unna alle menneskene jeg omgir meg med, gleder meg til å ikke se de skuffede ansiktene deres hver gang jeg har bevist at jeg ikke klarte det jeg prøvde på. Gleder meg til å sitte på et sted langt, langt borte uten en sjel som vet. Jeg gleder meg til å være den jeg vil være, uten dømmende blikk, og ikke trenge å være den Adriadne, den jenta som alle må passe på.
Man blir liksom fanget. Fanget inni seg selv. Vennene dine er vant med og dermed forventer at du er slik og slik. Bekjente mener du skal være sånn og sånn. Lærere forlanger at du gjør ditt og datt, så lenge det er et slik inntrykk de har av deg. Hvorfor skal det være så utrolig vanskelig å bryte ut av den boblen? Å vise alle at "Nei, vet dere hva. Det der var visst ikke helt meg alikevel, la meg nå vise dere en ny side. Den jeg tror er den riktige". Men det går liksom ikke. Jeg får det i det minste ikke til. Hvorfor får vi det ikke til? Er vi virkelig redde for hva vennene våre kommer til å si hvis det viser seg at vi har holdt noe inne, noe vi ikke egentlig visste vi holdt inne engang.
Hvor mange har ikke en eller annen gang tenkt: "Hvis de bare ikke hadde kjent meg før, hvis jeg kunne bli kjent med de igjen på nytt uten at de visste noe som helst om meg, så kunne jeg vist de. Da kunne jeg prøvd å være den jeg tror jeg er, Være meg!" Jeg tenker ihvertfall dette ganske ofte. Kanskje fordi jeg regelrett er feig, eller kanskje fordi det samfunnet jeg lever i har vist meg at det ikke er lov å plutselig bryte med det vante, og prøve å se om noe annet kanskje er mer meg.
Hvordan kan man vite om hva som er meg i en alder av 17 år? Ihvertfall når disse 17 årene kun har vært fylt opp av meningsløst skvip, som ikke har gjort mye for å teste muligheter og finn dæ sjæl søking?
Nå skal jeg dytte i meg et oreokakestykke, og overse skyldfølelsen og den snikende kvalmen. Kanskje kakespising faktisk er en liten del av meg? Også skal jeg sove. Soving er desidert en del av meg!
søndag 23. oktober 2011
Drukner i mitt eget hode
Fikk brev i går. Jeg har fått plass hos BUP, og begynner med samtaler med de allerede nesteuke. Jeg tror fortsatt ikke én time med samtale pr uke kommer til å hjelpe. Jeg vil heller legges inn og få litt mer radikal hjelp, men det synes de ikke jeg trenger. Vi får se da om de ombestemmer seg, eller om jeg må vise de at jeg trenger det.
søndag 16. oktober 2011
Todays To Do:
Filmanalyse
Se Filmen
Fargetekst
Fargekollage
Matteprøve-pugging
Historieprøve-pugging
Alt skal egentlig være ferdig til imorgen, men jeg velger å få en utsettelse tenker jeg. Bare fordi jeg kan.
onsdag 12. oktober 2011
I wish the characters were real people I could be friends with
Cassie var min favorittperson i hele serien. Gud, som jeg elsket den rollefiguren!
She's thin, she's blonde, she says "wow" alot |
Uansett, nå legger jeg meg å ser noen episoder av Anna Anka søker assistent. Jeg elsker seriøst nett-tv.
tirsdag 11. oktober 2011
Sover, og sover litt til
Idag er det tirsdag. Høstferie. Jeg la meg med en gang jeg kom hjem fra skolen på fredag. På lørdag sto jeg opp en gang for å spise. På søndag sto jeg opp en liten tur for å spise. På mandag sto jeg opp for å spise og vente på at ei venninne skulle hente noen kakebokser.
Jeg har fått 1 melding siden fredag. "Hei, har du noen kakebokser igjen?".
torsdag 29. september 2011
Fine bøker. Fine sko.
Igår var jeg hos helsesøster igjen. Jeg skulle egentlig til vurderingssamtale hos BUP, men hun hadde allerede snakket med ei derfira, og de hadde vurdert meg som haste-sak. Jeg trengte altså ikke en vurderingtime. Og jeg skal få psykolog timene mine så fort som mulig, istede for de 6-8mnd det tar hvis du går igjennom vurderinger og vanlig prosedyre. De hadde vel også allerede gitt meg en diagnose, noe som er skummelt. Men også godt. Det å igjen få en bekreftelse på at det virkelig er noe som er galt, er godt. Venninne mine prøver å støtte meg så mye de kan. Jeg orker ikke å være med de. Jeg bare sover. Sover og gråter.
tirsdag 27. september 2011
Et lite helvete
mandag 26. september 2011
Da kommer det til å bli bra
søndag 25. september 2011
Savn. Glede. Savn.
lørdag 24. september 2011
Det er noe galt!
Det er selvfølgelig ikke bare det som er problemet, men jeg tror jeg trenger litt tid for å kare å få det ned svart på hvitt.
----------
Dette er siste posten jeg kopierer over fra blogg.no. Nå begynner jeg å blogge her på blogspot!
It's all just a dream
Til å starte med
Dagen idag har vært fin. Ikke grått noe og tanken om at jeg heller vil være død kom bare opp 1 gang idag. Så jeg må legge meg med et smil nå, og håpe på at vonde tanker ikke finner vegen til denne fine glade kvelden. Det blir isåfall en kveld/natt uten tårer på veldig lenge. Jeg vet ikke hva som er galt med meg, og jeg har ikke lyst til å finne det ut heller. Fordi jeg er redd det kan være værre enn jeg tror. Men værst av alt vil det være om det viser seg at det ikke er noe galt. At det vil se ut som om jeg sier det jeg sier pga oppmerksomhet. Jeg har såvidt begynnt å fortelle noen av mine aller nærmeste om at jeg ikke har det så veldig bra inni meg, men egentlig har jeg ikke fortalt de toppen av isflellet engang. Jeg er redd! Redd for å miste de. Jeg har ikke hatt de i livet mitt så altfor lenge, og nå er de de eneste jeg har! Jeg er redd for at hvis jeg forteller de mer, så tror de også at det er oppmerksomhet jeg er ute etter. Men oppmerksomhet kan jeg skaffe meg på andre måter. Jeg kunne aldri ha funnet på å utnytte noe slikt som dette.
Det værste er at de blir lei seg. De blir lei seg på grunn av at jeg ikke har det så bra. Og det er værre enn at jeg ikke har det så bra. For egentlig har jeg jo det bra, det er bare inni meg ting revner hele tiden. De har større problemer enn meg alle sammen, også har jeg gått til de for å klage. Jeg blir kvalm da jeg tenker på det nå. Kvalm og sint. Det er nesten utrolig hvor egoistisk det går ann å være. Jeg skal skjerpe meg.
Jeg har så mange: Jeg skulle ønske.. Ting som aldri kommer til å skje. Nå begynner tankene å svirre igjen.